To Let Love Go 💔

Everything – and also astrology – is very much about love – about the most beautiful, and often also the most complicated, thing that exists. Because love is so beautiful when the one we love feels the same, and because love is so painful when the one we love no longer loves us back.

There’s a reason why it’s called heartbreak. Grief is something that happens when someone dies. Losing a person from your heart and your life – having to let go of the one you love – can be placed side by side with the grief you feel when someone passes away.

From my experience in the years I’ve worked as an astrologer, one of the hardest things people struggle with is letting go of the one they love. This isn’t about someone being taken away from you by death, but rather about being the one who must tear yourself away. The other person can’t manage it either. The one you love, but who you know is no longer good for you, who you know hurts you more than he or she heals, also struggles with letting go, and just when you’re strong and on your way out, the beloved says or does something to pull you back in. And the strong love you feel makes you rush right back into those temporarily safe arms, and you savor the painful love again. For a fleeting moment.

This “Romeo and Juliet love” keeps you trapped. The taste of the “we can’t have each other” kind of love makes the attraction more intense, like forbidden fruit. The distance we manage to build when we’re strong and able to push the beloved a little away from our heart, makes the urge to move back toward them grow a little stronger with each passing minute.

What is this, really? Why is it so hard to let go of someone we know isn’t good for us?

First of all, because that person actually can be very good for you. Something about him or her is very good – and maybe always will be. But the beloved is also like heroin for us. We are addicted, we just must have him or her. We have a strong love-force – we truly LOVE this person. And who could ever accuse us of having a heart that burns so passionately and intensely?

I believe it’s about loving another too much, and ourselves too little. About being dependent on the other person and forgetting ourselves. About living through the other, and letting them mean more to us than we mean to ourselves. That makes us stop our own growth. And we know so very clearly that we need to let go. We’ve tried. But we can’t. We simply can’t.

So what do we do to let go of the beloved?

The answer is something no one can give you, precisely because you must discover it yourself. It’s you who must do the work of breaking the bond. You can compare it to quitting smoking, drinking, or gambling, because yes: it is an addiction. We know how hard it can be to break free from an unhealthy addiction, and that no one but you can do it for you. You must take the hard road yourself. But I want to try to give you some advice along the way.

It’s not about closing your heart, because a closed heart is never good. Rather, try to open your heart and feel all the beauty and goodness that’s there. Cry it out, let it overflow. For as long as you suppress the love, because it hurts too much to feel it, it will always remain there, simmering, without any way to be released. You have your feelings so that you can express them – feel with your heart rather than think with your head, and let it all out. Write it out, cry it out, scream it out – that’s what poets and great creative souls do, those are the kinds of feelings that create great art! Get yours out! Do it your way, but if you want to heal your heart, you must cleanse your emotions and let them out.

Have understanding for the other person. Know that the beloved isn’t “doing” anything to torture you, but that he or she may also struggle with letting go. Talk about it. Put words to it and say that you want change in your life. Ask the other for help. If you can figure it out together. And if the other can be kind enough to let you go, then you will also let him or her go. This conversation can be extremely painful and is the essence of it all. The decisive moment. Can you manage to stay away from each other and not make contact when the real tearing begins? Or does one of you send that little text message that starts the dance all over again? Do you push the “drug” onto each other?

See letting go as a process, the same way you often have to try quitting smoking several times before succeeding. You may need to go through a few rounds of withdrawal, so to speak. Once you’ve talked it through, and agreed that – for the sake of your own mental health – you must move on without each other, and you manage to keep the agreement not to contact each other: isn’t it true that you can actually be surprised at how it feels after being completely apart for, say, a week? Or two? After a while it will actually start to lighten. As if the fog lifts, and you see more clearly. And there you stand. All alone. There you stand. And you see yourself. And what do you do now?

It takes courage to stand alone. But sometimes it’s something you simply must do, to find yourself. To be able to move forward and begin to love yourself properly. Here you are, truly on your own. Frightening, but true. And at the same time, comforting to know that after you’ve stood there for a while – and grown stronger – you will find a love that is healthy. One that is far better than the last. One that comes from free choice and the desire to love, rather than from dependency. And maybe now you say: That’s easy for her to say. Which you are completely right about, because it really is only you who can do it: You must dare to stand alone and vulnerable for a while.

Something that can help you let go is to guide your thoughts, because your thoughts shape your feelings. You can choose to direct your energy – your focus – toward other things than him or her. For every minute you do this, you grow stronger. Every time you savor the pain, you can choose to look in another direction, and find something more beautiful there that can give you more joy and energy. You can choose to focus on what you want. It sounds easy, but it is one of the hardest things that exist. And at the same time, one of the most powerful. So if you master the art, you will go far. Try. Practice. Make it happen.

I could have gone on. For a long time. But I think this is enough now. Remember that there are so many others who feel exactly as you do. You are never – and always – alone. I wish you luck. You will make it in the end. You may just have to take a few rounds first.

The text above is translated into English by Chat GPT. Norwegian original below:

NORSK ORIGINALTEKST:

OM Å SLIPPE TAKET I NOEN DU ELSKER 💔

Alt - og også astrologi - handler mye om kjærlighet - om det vakreste, og ofte også det mest kompliserte, som finnes. Fordi kjærligheten er så vakker når den som vi elsker føler det samme, og fordi kjærligheten er så vond, når den vi elsker ikke lenger elsker tilbake.

Det er en grunn til at det kalles kjærlighetssorg. Sorg er noe som inntreffer når noen dør. Det å miste et menneske ut av hjertet og livet sitt - det å måtte slippe taket i den man elsker - kan sidestilles på linje med sorgen man opplever når noen dør. 

Min erfaring fra de årene jeg har jobbet som astrolog, er at noe at det vanskeligste mennesker sliter med, er å slippe taket i den man elsker. Her er det ikke snakk om at noen blir revet bort fra deg, fordi at de dør, men det er snakk om at man selv må være den som river seg løs. Den andre klarer det jo heller ikke. Den du elsker, men som du vet ikke lenger er god for deg, som du vet sårer deg, mer enn han eller hun lindrer, sliter selv med å slippe taket, og idet du er sterk og på vei bort, sier eller gjør den elskede noe for å hanke deg inn igjen. Og den sterke kjærligheten du føler, gjør at du suser rett tilbake til den for øyeblikket trygge armkroken, og du nyter den smertefulle kjærligheten igjen. For en stakket stund.

Denne "Romeo og Julie kjærligheten" holder deg fanget. Smaken av "vi kan ikke få hverandre" - kjærligheten gjør tiltrekningen mer intens, som forbuden frukt. Avstanden vi makter å bygge opp idet vi er sterke og klarer å få den elskede litt unna hjertet vårt, gjør at for hvert minutt som vi fjerner oss, blir lysten til å bevege seg tilbake litt større.

Hva er dette egentlig? Hvorfor er det så vanskelig å slippe i taket i noen som vi vet ikke er god for oss?

For det første fordi vedkommende faktisk kan være veldig god for deg. Noe med ham eller henne er veldig godt - og slik vil det kanskje alltid være. Men den elskende er også som heroin for oss. Vi er avhengige, vi bare må ha ham eller henne. Vi har en sterk kjærlighetskraft - vi virkelig ELSKER denne personen. Og hvem kan noensinne anklage oss for å ha et hjerte som brenner så glødende og intenst?

Jeg tror det handler om å elske en annen for høyt og oss selv for lite. Om å være avhengig av den andre personen og å glemme oss selv. Om å leve gjennom den andre og la den bety mer for oss, enn det vi gjør for oss selv. Det gjør at vi stopper i vår egen utvikling. Og vi vet jo så klinkende klart at vi må slippe taket. Vi har forsøkt. Men vi klarer det ikke. Vi klarer det bare ikke.

Så hva gjør vi for å slippe taket i den elskede?

Svaret på dette kan ingen kan gi deg, nettopp fordi du må finne ut at det selv. Det er du som må gjøre jobben med å bryte båndet. Man kan sammenlikne det med å slutte å røyke, drikke eller gamble, for ja: Det er en avhengighet. Vi vet hvor vanskelig en usunn avhengighet kan være å komme ut av, og at ingen andre enn akkurat du, kan gjøre det for deg. Du må ta den tunge veien selv. Men jeg vil prøve å gi deg noen råd på veien. 

Det handler ikke om å lukke hjertet ditt, for et lukket hjerte er aldri bra. Prøv heller å åpne hjertet og kjenne på alt det gode og vakre du har der. Gråt det ut, la det flomme over. For så lenge du undertrykker kjærligheten, fordi det gjør for vondt å kjenne på den, vil den alltid ligge der og syde, uten mulighet for å slippe ut. Du har følelsene for at du skal uttrykke dem - føl med hjertet ditt, heller enn å tenke med hodet, og la alt slippe ut. Skriv det ut, gråt det ut, skrik det ut - det er det poetene og de store kreative skaperne gjør, det er slike følelser som skaper stor kunst! Få ditt ut! Og gjør det på din måte, men for å heale hjertet ditt her, så må du rense opp i følelsene dine og la dem slippe ut.

 Ha forståelse for den andre. Vit at den elskede ikke "gjør" noe for å torturere deg, men at han eller henne kanskje også sliter med å slippe taket. Snakk om det. Sett ord på det og si at du ønsker en endring for alt i livet. Spør den andre om hjelp. Om dere sammen kan finne ut av dette. Og om den andre kan være så snill å slippe deg, så skal du også slippe ham eller henne. Denne samtalen kan gjøre svært vondt og er essensen i det hele. Det avgjørende øyeblikk. Klarer dere å være borte fra hverandre og ikke ta kontakt når det for alvor begynner å rive og slite? Eller sender en av dere den lille SMSen som gjør at runddansen begynner igjen? Pusher dere "dopet" på hverandre?

Se på det å slippe taket som en prosess, på samme måte som man gjerne må prøve å slutte å røyke noen ganger, før man får det til. Du må kanskje ta noen runder med avvenning, for å si det slik. Når dere har snakket om det, og avklart at dere - for deres egen psykiske helses skyld - må gå videre uten hverandre, og dere klarer å holde avtalen om ikke å ta kontakt: Er det ikke slik at man faktisk kan overraskes over hvordan det føles etter å ha vært helt uten hverandre etter for eksempel en hel uke? Eller to? Etter en stund vil det faktisk letne litt. Som om tåken forsvinner, og du ser mer klart. Og der står du. Helt alene. Der står du. Og ser deg selv. Og hva gjør du nå?

Det krever mot å stå alene. Men av og til er det noe du er nødt til å gjøre, for å finne deg selv. For å kunne gå videre og begynne å elske deg selv rett. Her står du faktisk helt alene. Skremmende, men sant. Og samtidig fint å vite, at etter at du har stått her en stund - og blitt sterkere - vil du finne en kjærlighet som er sunn. Som er mye bedre enn den forrige. En som kommer fra fritt valg og lysten til å elske, heller enn fra avhengighet. Og det er kanskje nå du sier: Det er så lett for henne å si. Hvilket du har helt rett i, for det er faktisk bare du som kan gjøre det: Du må våge å stå alene og hudløs en stund.

Noe som kan hjelpe deg til å slippe taket, er å styre tankene dine, for tankene styrer dine følelser. Du kan velge å rette energien - fokuset ditt - mot andre ting enn ham eller henne. For hvert minutt du gjør dette, blir du sterkere. For hver gang du nyter å kjenne på smerten, kan du velge å se i en annen retning, og finne noe vakrere der som kan gi deg mer lykke og energi. Du kan velge å fokusere på det du vil. Det høres lett ut, men er noe av det vanskeligste som finnes. Samtidig noe av det mektigste. Så om du erobrer kunsten, kommer du langt. Prøv. Tren. Få det til.

Jeg kunne ha fortsatt. Lenge. Men jeg tror det er nok nå. Husk at det finnes så mange som har det akkurat som deg. Du er aldri - og alltid -alene. Jeg ønsker deg lykke til. Du klarer det til slutt. Du må kanskje bare ta noen runder først.